Man kan faktisk dø av det. Men som regel ikke.
Kanskje bare en liten del av deg. En del av deg du tror du ikke kan være foruten. En del av hjertet - det innerste, varmeste, mest levende av deg. Den delen som blomstret. Denne biten som rives ut av deg, faller til grunnen og trampes på, og blander seg med jord og visne blader. Du kravler på knærne for å finne den igjen. Resten av deg omfavner den lille delen som er død, full av jord, så skitten at det er vanskelig å se hvor fin den var. Holder den så tett inntil at det gjør vondt. Prøver å tørke av den for å se hvor vakker den er. Prøver å sette den på plass igjen. Tviholder.
Heldigvis er man så er man så mye mer enn denne lille delen. En dag har man sluppet taket i den, kanskje uten å vite det. Hjertet er fremdeles varmt og bankende. Man er ikke død. Det gjør ikke vondt.
Det gjør ingenting faktisk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar